Introductory poem by Marte Huke

Øynene åpner seg i et ansikt, begynner sitt blikk, pupillene justerer seg etter lyset. I papirets flater vokser de seg større og mørkere.

Alt levende reagerer på lys, også det som ikke har øyne. Kroppen tar inn strålene. Skriver sola inn i seg. Blomsten som åpner seg i lyset er blind.

Hvordan kan du vite noe sikkert?

Håret vokser, ansiktet får nye linjer. Trærne settes sammen til skoger. Skyggene kryper innover kroppen. Det gror så stille.

Du vikler deg inn og ut av stoffet, vever deg inn mellom trådene.

Sol bare øverst i tretoppene.

Parken er et stilisert bilde av skog, det ville tar plass i en orden.

Alle fargene kan bli en annen farge. Det kommer an på hvem som ser. Du ser meg, og i det samme blir jeg en annen. Jeg ser deg og du går over i annen form.

Øynene åpner seg hver dag mot en ny virkelighet.

Du kan lage en ny sammenheng. Du kan tenke på bildene som rom, lage ganger mellom rommene. Komponere en ny orden.

Ta bildene med hjem, lag din egen historie.

Marte Huke